onsdag, mars 28, 2012

Kommentar til Frida Sebina Skatviks kronikk i Klassekampen 27. mars 2012.

Nedefor følger mitt debattinnlegg, som står på trykk i Klassekampen 29. mars 2012.

I Frida Sebina Skatviks kronikk i Klassekampen (27. mars 2012), forsøker hun, ut i fra Danny Moses Raymonds doktoravhandling “Jewish Diasporas and Migrant Settlers on the West Bank”, å belyse noen av årsakene til at medlemmer av den jødiske diasporaen flytter tilbake, og slår seg ned i konfliktområdene på Vestbanken. Etter å ha lest igjennom kronikken, forstår jeg ikke helt hva hun ønsker å få fram. Hun skriver først om egne møter med palestinere i Libanon, før hun kommenterer deler av Raymonds avhandling punktvis. Oppsummeringen av Raymonds avhandlingen blir på mange måter vag i det hun skriver “…at organisasjonsvirksomheten i fødelandet (i motsetning til “opprinnelseslandet”),sammen med identitetsproblemer, er utløsende faktorer bak valget om å bosetteseg i de okkuperte områdene. Enten valget er ideologisk eller religiøst motivert, er den psykologiske dimensjonen avgjørende, mener Raymond.” Oppsummeriongen er en sak, men, sett i lyset av hvordan kronikken avsluttes, setter jeg spørsmålstegn ved hvilke motiver som ligger bak kronikken, og hvilket budskap Skatvik ønsker å få frem.

Men jeg stusset allerede tidlig i teksten da historien om Ahasverus dukket opp. Skatvik skriver “…Ahasverus’skjebne er ikke lenger et konsentrat av jødenes lodd i verden.” uten å kommentere dette sagnet noe mer utdypende. Det nevnes ikke at dette er bakgrunnen for ideen om den evige jøden, som er et drivende tema i den antisemittiske historien. Sagnet om Ahasverus ble tidlig et bilde på det jødiske folk, og har spilt en sterkt mobiliserende rolle mot jødene i flere epoker. I stedet for å løfte historien frem som en feilslått metafor, bekreftes denne i stedet ved at hun skriver at den “er ikke lenger…”.Jeg tror ingen jøder vil, eller noen gang har villet, identifisere seg med Ahasverus. Når man tar i bruk velkjente antisemittiske stereotyper for å skape et litterært poeng, kan man dessverre aldri bli tydelig nok i å understreke at det nettopp er dette, og at man tar avstand fra nevnte stereotyp. Dette savner jeg i Skatviks kronikk.

Som jeg skrev tidligere, stiller jeg meg også undrende til motiveringen til det avsluttende sitatet, der hun siterer Michel Houellebecq, i det hun lar følgene ord avslutte kronikken: “I don’t believe in Jews”.

Et sitat er alltid et sitat, men det frembringes alltid med et motiv. Skatvik må selvfølgelig ikke stå til regnskap for hva Houellebecq har uttalt, men en motivering til hvorfor hun valgte nettopp dette sitatet hadde vært på sin plass. Er det en uttalelse hun stiller seg bak? Ut i fra kronikkens tema, og konklusjon, betyr det Frida Sebina Skatvik ikke tror på jøders motivering for å flytte tilbake til Israel, eller hva er det hun ønsker å oppnå ved dette spørsmålet?

Harald Høidahl
lektor

tirsdag, mars 20, 2012

Kommentar til Morten Strøksnes kommentar "Apokalypse snart?"

Morten Strøksnes har skrevet et innlegg som oser av engasjement. Velskrevne og saklige artikler som oser av engasjement, er alltid fengende lesning. Men i Strøknes artikkel savner jeg saklighet. Jeg savner ballanse. I stedet for å forsøke å belyse en side ved den aktuelle Midtøsten-situasjonen, virker det som om Strøknes bruker sin litterære kapasitet til å beskrive (les: svartmale) statsminister Netanyahu ved hjelp av så mange adjektiver som mulig. Språklige virkemidler er flott, men som kjent; alt med måte.

Nedenfor følger noen eksempler fra teksten. Først noen der han skriver om Israels statsminister:

- Netanyahus retorikk er irrasjonell, meningsløs – og patetisk.

- Den israelske statsministeren minner om en bortskjemt unge.

- Han har for lengst begynt å gå Obama på nervene.

- Netanyahu er en bunnkynisk sjåvinist.

Beskrivelsene stemmer ikke med virkligheten. Men, om det da skulle ligge noe i det han skriver, blir det overdøvet av overdrivelser og svulstighet.

Ut i fra de nevnte eksemplene er det heller ikke rart at Strøksnes ikke kan belegge det han der skriver. Det hadde kanskje vært en ide å lagt seg på en mer saklig, objektiv linje, eller i det minste en dempet, subjektiv sådann.

Som nevnt, synes jeg teksten mangler ballanse. Irans president får også passet påskrevet av Strøksnes. Men kun som ”…den bjeffende Ahmedinejad”. Og det var alt. En av Midtøstens mest skremmende ledere, en mann med skremmende retorikk og et historierevisjonistisk syn som dessverre er med å prege millioner av menneskers virkelighetsoppfatning i Midtøsten – det eneste han gjør i den betente saken er å bjeffe. Det dagsaktuelle nyhetsbilde viser Ahmedinejad som noe helt annet enn en bjeffende hund. Overraskende at Strøksnes ikke har fått med seg det.