Jeg istemmer med Skatvik der hun skriver at identitet er et komplekst, og noen ganger flyktig fenomen. Men, synes det er bemerkelsesverdig at hun nok en gang drar paralleller fra dagens konflikter mellom israelere og palestinere, med deler av antisemittismens mørke historie. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, henviste hun i sin kronikk til sagnet om Ahasverus – uten å kommentere at dette var et sagn som har vært drivende i den antisemittiske forestillingsverdenen. I sitt tilsvar 2. april, understryker hun at en slik presisering er overflødig… Videre drar hun også paralleller tilbake til inkvisisjonens Spania, der man måtte fremlegge dokumenter på at man hadde “rent blod” i årene, men at i dag er det “jøder som vifter med slektstrærne”. Med et pennedrag fremstår dette som at det nå er et rollebytte, og det er jødene nå som vil fremstå som “renblodige”. Det er ikke sammenliknbart.
Skatvik skriver også: “Både den palestinske og den jødiske diaspora er interessante eksempler på hvordan etnisk og kulturell identitet formes (eller som de selv ville sagt: bevares) utenfor opprinnelseslandet. Om de (som er en sterk generalisering) ville sagt “bevares”, hvorfor omdefinerer Skatvik det til “formes”? Det er vel folket selv som skal definisjonsmakten gjeldene sin egen identitet. Noe som bevares, er noe som allerede eksisterer, mens noe som formes er noe som er under konstruksjon og som bygges. En formet identitet flytter til et land, stifter bo, og bryter ny mark. En bevart identitet flytter hjem.
