Mitt svar i f-b.no ang togdet i Gamlebyen.

Følgende innlegg stod på trykk i Fredrikstad Blad i begynnelsen av juni:

(Apenes og Hansen sitt innlegg kommer her snrt.)

Jeg leste brevet (4. juni) fra Rolf Arnulf Hansen og Inger Christine Apenes som var rettet til ordføreren ang sightseeing-toget i Gamlebyen, og ble overrasket av hvilke tynne argumenter de tar i bruk for å underbygge sin kritikk av toget. I brevet henvises det til Stortingsmelding 54 (1992-93), som om den skulle ha noe med tog-debatten å gjøre. Det er like urimelig som at jeg skulle kontre med å henvise til transportplan 2009-2019, der det står at “(…)Regjeringen vil satse på effektiv og bærekraftig transport for å styrke næringslivets konkurransekraft (…)”. Selv om det kan være fristende å vise til statlige dokument for å styrke sin sak, ser nok de fleste at her har iveren etter å finne gode argumenter blitt for stor. Alle er nok enige at det bør etterstrebes at Gamlebyen skal fremstå så historisk korrekt som mulig. Og her er det i all hovedsak snakk om de faste installasjonene. Men at det også skal gjelde kjøretøy – det være seg private eller kommersielle, er vel å trekke det litt langt.

Togmotstanderne betegner toget som et tivolitog. Det er en betegnelse som gjerne brukes av de mest ivrige, avisskrivende motstanderne. Det er et smart språklig grep å innføre ordet tivoli i debatten, for hvem vil ha et tivoli inn i Gamlebyen? Ingen, vil jeg tro. Og heldigvis er det ikke snakk om det. Til opplysning kan jeg fortelle at en annen betegnelse på et slikt fremkomstmiddel kan være sightseeing-tog eller turisttog (jfr. Stavanger og Bergen).

Isolert sett, så hadde det aller beste vært om Gamlebyen ble hermetisk lukket. Ikke sluppet inn en eneste bil eller geit, ikke en eneste sykkel eller festival. Og i hvert fall ingen mennesker. Da hadde byen blitt bevart. Men til glede for hvem (bortsett fra en og annen forening)? Om det er et lite sightseeing-tog som putrer rundt i gatene med unge og gamle som vil se og oppleve en av landets flotteste turistattraksjoner, så er vel det et stort pluss?

Jeg håper at framtidens Gamleby er like fargerik som den fremstår i dag, med hus i ulike størrelser og forskjellige farger. Jeg håper at den svartmalingen som til tider har foregått, kun forblir som en metafor. Jeg er nemlig redd at om de mest ivrige aktørene i saken hadde blitt utstyrt med pensel og maling, hadde hele byen snart blitt malt i mørke farger. Gamlebyen er en perle. En fantastisk liten bydel vi kan være stolte av. En oase vi må ta vare på, bruke, verne og fylle med det Gamlebyen behøver mest av alt, nemlig mennesker. Jeg tror den private aktøren som det henvises til, har gjort Gamlebyen til et hyggeligere sted å være.

Harald Høidahl

lektor