Mitt svar i f-b.no ang togdet i Gamlebyen.

Følgende innlegg stod på trykk i Fredrikstad Blad i begynnelsen av juni:

(Apenes og Hansen sitt innlegg kommer her snrt.)

Jeg leste brevet (4. juni) fra Rolf Arnulf Hansen og Inger Christine Apenes som var rettet til ordføreren ang sightseeing-toget i Gamlebyen, og ble overrasket av hvilke tynne argumenter de tar i bruk for å underbygge sin kritikk av toget. I brevet henvises det til Stortingsmelding 54 (1992-93), som om den skulle ha noe med tog-debatten å gjøre. Det er like urimelig som at jeg skulle kontre med å henvise til transportplan 2009-2019, der det står at “(…)Regjeringen vil satse på effektiv og bærekraftig transport for å styrke næringslivets konkurransekraft (…)”. Selv om det kan være fristende å vise til statlige dokument for å styrke sin sak, ser nok de fleste at her har iveren etter å finne gode argumenter blitt for stor. Alle er nok enige at det bør etterstrebes at Gamlebyen skal fremstå så historisk korrekt som mulig. Og her er det i all hovedsak snakk om de faste installasjonene. Men at det også skal gjelde kjøretøy – det være seg private eller kommersielle, er vel å trekke det litt langt.

Togmotstanderne betegner toget som et tivolitog. Det er en betegnelse som gjerne brukes av de mest ivrige, avisskrivende motstanderne. Det er et smart språklig grep å innføre ordet tivoli i debatten, for hvem vil ha et tivoli inn i Gamlebyen? Ingen, vil jeg tro. Og heldigvis er det ikke snakk om det. Til opplysning kan jeg fortelle at en annen betegnelse på et slikt fremkomstmiddel kan være sightseeing-tog eller turisttog (jfr. Stavanger og Bergen).

Isolert sett, så hadde det aller beste vært om Gamlebyen ble hermetisk lukket. Ikke sluppet inn en eneste bil eller geit, ikke en eneste sykkel eller festival. Og i hvert fall ingen mennesker. Da hadde byen blitt bevart. Men til glede for hvem (bortsett fra en og annen forening)? Om det er et lite sightseeing-tog som putrer rundt i gatene med unge og gamle som vil se og oppleve en av landets flotteste turistattraksjoner, så er vel det et stort pluss?

Jeg håper at framtidens Gamleby er like fargerik som den fremstår i dag, med hus i ulike størrelser og forskjellige farger. Jeg håper at den svartmalingen som til tider har foregått, kun forblir som en metafor. Jeg er nemlig redd at om de mest ivrige aktørene i saken hadde blitt utstyrt med pensel og maling, hadde hele byen snart blitt malt i mørke farger. Gamlebyen er en perle. En fantastisk liten bydel vi kan være stolte av. En oase vi må ta vare på, bruke, verne og fylle med det Gamlebyen behøver mest av alt, nemlig mennesker. Jeg tror den private aktøren som det henvises til, har gjort Gamlebyen til et hyggeligere sted å være.

Harald Høidahl

lektor

Tilsvar til Skatviks innlegg i Klassekampen 2. april

Jeg istemmer med Skatvik der hun skriver at identitet er et komplekst, og noen ganger flyktig fenomen. Men, synes det er bemerkelsesverdig at hun nok en gang drar paralleller fra dagens konflikter mellom israelere og palestinere, med deler av antisemittismens mørke historie. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, henviste hun i sin kronikk til sagnet om Ahasverus – uten å kommentere at dette var et sagn som har vært drivende i den antisemittiske forestillingsverdenen. I sitt tilsvar 2. april, understryker hun at en slik presisering er overflødig… Videre drar hun også paralleller tilbake til inkvisisjonens Spania, der man måtte fremlegge dokumenter på at man hadde “rent blod” i årene, men at i dag er det “jøder som vifter med slektstrærne”. Med et pennedrag fremstår dette som at det nå er et rollebytte, og det er jødene nå som vil fremstå som “renblodige”. Det er ikke sammenliknbart.

Skatvik skriver også: “Både den palestinske og den jødiske diaspora er interessante eksempler på hvordan etnisk og kulturell identitet formes (eller som de selv ville sagt: bevares) utenfor opprinnelseslandet. Om de (som er en sterk generalisering) ville sagt “bevares”, hvorfor omdefinerer Skatvik det til “formes”? Det er vel folket selv som skal definisjonsmakten gjeldene sin egen identitet. Noe som bevares, er noe som allerede eksisterer, mens noe som formes er noe som er under konstruksjon og som bygges. En formet identitet flytter til et land, stifter bo, og bryter ny mark. En bevart identitet flytter hjem.

Kommentar til Frida Sebina Skatviks kronikk i Klassekampen 27. mars 2012.

Nedefor følger mitt debattinnlegg, som står på trykk i Klassekampen 29. mars 2012.

I Frida Sebina Skatviks kronikk i Klassekampen (27. mars 2012), forsøker hun, ut i fra Danny Moses Raymonds doktoravhandling “Jewish Diasporas and Migrant Settlers on the West Bank”, å belyse noen av årsakene til at medlemmer av den jødiske diasporaen flytter tilbake, og slår seg ned i konfliktområdene på Vestbanken. Etter å ha lest igjennom kronikken, forstår jeg ikke helt hva hun ønsker å få fram. Hun skriver først om egne møter med palestinere i Libanon, før hun kommenterer deler av Raymonds avhandling punktvis. Oppsummeringen av Raymonds avhandlingen blir på mange måter vag i det hun skriver “…at organisasjonsvirksomheten i fødelandet (i motsetning til “opprinnelseslandet”),sammen med identitetsproblemer, er utløsende faktorer bak valget om å bosetteseg i de okkuperte områdene. Enten valget er ideologisk eller religiøst motivert, er den psykologiske dimensjonen avgjørende, mener Raymond.” Oppsummeriongen er en sak, men, sett i lyset av hvordan kronikken avsluttes, setter jeg spørsmålstegn ved hvilke motiver som ligger bak kronikken, og hvilket budskap Skatvik ønsker å få frem.

Men jeg stusset allerede tidlig i teksten da historien om Ahasverus dukket opp. Skatvik skriver “…Ahasverus’skjebne er ikke lenger et konsentrat av jødenes lodd i verden.” uten å kommentere dette sagnet noe mer utdypende. Det nevnes ikke at dette er bakgrunnen for ideen om den evige jøden, som er et drivende tema i den antisemittiske historien. Sagnet om Ahasverus ble tidlig et bilde på det jødiske folk, og har spilt en sterkt mobiliserende rolle mot jødene i flere epoker. I stedet for å løfte historien frem som en feilslått metafor, bekreftes denne i stedet ved at hun skriver at den “er ikke lenger…”.Jeg tror ingen jøder vil, eller noen gang har villet, identifisere seg med Ahasverus. Når man tar i bruk velkjente antisemittiske stereotyper for å skape et litterært poeng, kan man dessverre aldri bli tydelig nok i å understreke at det nettopp er dette, og at man tar avstand fra nevnte stereotyp. Dette savner jeg i Skatviks kronikk.

Som jeg skrev tidligere, stiller jeg meg også undrende til motiveringen til det avsluttende sitatet, der hun siterer Michel Houellebecq, i det hun lar følgene ord avslutte kronikken: “I don’t believe in Jews”.

Et sitat er alltid et sitat, men det frembringes alltid med et motiv. Skatvik må selvfølgelig ikke stå til regnskap for hva Houellebecq har uttalt, men en motivering til hvorfor hun valgte nettopp dette sitatet hadde vært på sin plass. Er det en uttalelse hun stiller seg bak? Ut i fra kronikkens tema, og konklusjon, betyr det Frida Sebina Skatvik ikke tror på jøders motivering for å flytte tilbake til Israel, eller hva er det hun ønsker å oppnå ved dette spørsmålet?

Harald Høidahl
lektor

Kommentar til Morten Strøksnes kommentar "Apokalypse snart?"

Morten Strøksnes har skrevet et innlegg som oser av engasjement. Velskrevne og saklige artikler som oser av engasjement, er alltid fengende lesning. Men i Strøknes artikkel savner jeg saklighet. Jeg savner ballanse. I stedet for å forsøke å belyse en side ved den aktuelle Midtøsten-situasjonen, virker det som om Strøknes bruker sin litterære kapasitet til å beskrive (les: svartmale) statsminister Netanyahu ved hjelp av så mange adjektiver som mulig. Språklige virkemidler er flott, men som kjent; alt med måte.

Nedenfor følger noen eksempler fra teksten. Først noen der han skriver om Israels statsminister:

- Netanyahus retorikk er irrasjonell, meningsløs – og patetisk.

- Den israelske statsministeren minner om en bortskjemt unge.

- Han har for lengst begynt å gå Obama på nervene.

- Netanyahu er en bunnkynisk sjåvinist.

Beskrivelsene stemmer ikke med virkligheten. Men, om det da skulle ligge noe i det han skriver, blir det overdøvet av overdrivelser og svulstighet.

Ut i fra de nevnte eksemplene er det heller ikke rart at Strøksnes ikke kan belegge det han der skriver. Det hadde kanskje vært en ide å lagt seg på en mer saklig, objektiv linje, eller i det minste en dempet, subjektiv sådann.

Som nevnt, synes jeg teksten mangler ballanse. Irans president får også passet påskrevet av Strøksnes. Men kun som ”…den bjeffende Ahmedinejad”. Og det var alt. En av Midtøstens mest skremmende ledere, en mann med skremmende retorikk og et historierevisjonistisk syn som dessverre er med å prege millioner av menneskers virkelighetsoppfatning i Midtøsten – det eneste han gjør i den betente saken er å bjeffe. Det dagsaktuelle nyhetsbilde viser Ahmedinejad som noe helt annet enn en bjeffende hund. Overraskende at Strøksnes ikke har fått med seg det.