Jeg skulle egentlig fortsatt det foregående innlegget om Israel, palistinske flyktninger etc, men jeg slenger inn litt kommentarer om Karl Marx - en mann mange dessverre fortsatt ser opp til...
Jeg har tidligere berørt Karl Marx’ antijødiske skrifter i korthet, men vil nå gå litt mer inn i detaljer av hva han faktisk skriver. Den viktigste teksten som berører jøder og jødedommen er skriften ”Zur Judenfrage” fra 1844. Marx argumenterer mot polemikere som påstår at kristendommens og jødedommens opphørelse er en forutsetning for etableringen av en stat der alle medborgere kan være frie – åndelig som politisk. Marx motsatte seg derfor jødenes emanspiasjon da dette ville innebære å akseptere jødene og deres religionsutøvelse, som han mente ville bety at de i fortsettelsen skulle kunne beholde sitt grep over medborgerne i samfunnet.
I hans tekst identifiseres samfunnets alle negative aspekter med jødene og jødedommen. Marx mener at det kapitalistiske samfunnet er et jødisk samfunn, og at kommersialismen hviler på individenes egoistiske interesser. Men, denne egoismen er ikke et allment menneskelig trekk, men har sitt opphav fra ”jødedommens verdslige grunnlag”: egen nytten.
Marx skriver (fritt oversatt):
Jøden har frigjort seg på jødisk måte ved at han har tilegnet seg pengemakten, og gjort pengene til en verdensmakt . (...) Ja, jødenes praktiske herredømme over den kristne verden har kommet til et så uinskrenket uttrykk i Nordamerika at til og med forkynnelsen av evangeliet og det kristne presteskapet har blitt en handelsartikkel (...).
Marx kobler altså egoisme, penger, makt og kapitalismen til jødene og jødedommen. Menneskenes frigjørelse hindres, i følge Marx, av jødedommens eksisten. Hans argumentasjon påminner om den kristne tradisjonen som så jødenes motstand mot å erkjenne Kristus som et hinder for forløsningen.
I andre publikasjoner trekker han paraleller mellom kapitalismen og jødene, for eksempel da han beskriver Parisbørsen som ”børssynagogen”.
Et annet Marx sitat:
Det faktum at Kristus for 1855 år siden drev ut de jødiske pengevekslerne fra tempelet, og at vår tids pengevekslere som har mobilisert på tyranniets side enda en gang består hovedsaklig av jøder er kanskje mer enn en historisk tilfeldighet. Men det er bare derfor at jødene er så sterke som det er passende og lønsomt å avsløre og stigmatisere deres organisasjon.
tirsdag, februar 28, 2006
lørdag, februar 18, 2006
Hamas, Iran og Israel
The Jerusalem Post skrev i går at den israelske regjeringen vurderer å stemple det palestinske sjelvstyret under Hamas som en fiende, en terrorenhet, på linje med Syria, Libanon og Libya.
Etter at USA og Europa ikke vil støtte den nye palestinske selvstyreregjeringen har terrororganisasjonen nå forsøkt nye veier. Den israelske forsvarsministeren Shaul Mofaz advarte her om dagen EUs utenriksminister Javier Solana om at Israel vet at Hamas har prøvd å skaffe seg penger fra Iran. Iran har vel ingen ting imot å ha en alliert midt blant sine forhatte fiender - israelerne.
Etter at USA og Europa ikke vil støtte den nye palestinske selvstyreregjeringen har terrororganisasjonen nå forsøkt nye veier. Den israelske forsvarsministeren Shaul Mofaz advarte her om dagen EUs utenriksminister Javier Solana om at Israel vet at Hamas har prøvd å skaffe seg penger fra Iran. Iran har vel ingen ting imot å ha en alliert midt blant sine forhatte fiender - israelerne.
XII - Forskjell på flyktning og flyktning?
I forbindelse med staten Israels opprettelse i 1948 kan man i FN-dokumenter blant annet lese at definisjonen på en arabisk flyktning fra Israel er endret i forhold til den ”vanlige” definisjonen på ordet ”flyktning”. Altså, en flyktning ble, og blir, beskrevet som en person som er tvunget til å forlate sitt faste hjem eller sedvanlige boliger. De arabiske flyktingene ble derimot definert på en annen måte; den gjaldt nå alle som hadde vært i ”Palestina” i et minimum av to år før Israel ble erklært som en stat i 1948. Joan Peters skriver at denne definisjonen underbygde en retorikk som fulgte den politiskse utviklingen som i sin tur ledet til at de arabiske flyktningene fikk et nytt image; fra å være flyktninger til å bli et ”palestinsk folk drevet bort fra de landområder de hadde bebodd fra uminnelige tider”.
Hvorfor var det nødvendig å gjøre en endring i denne arabiske flyktningdefinisjonen? Det er vel ingen uvanlighet at folk legger ulike betydelser i ord og uttrykk. Men, når en stor organisasjon som FN aktivt skriver inn hva som utmerker en ”arabisk flykting” framfor en ”vanlig flykting” kan det kanskje utleses som et indikasjon på at det ligger en vesentlig betingelse til grunn. Om det bare hadde vært noen få flyktninger som ganske nylig hadde kommet til de områdene som skulle bli israelske, hadde man vel ikke behøvet å skrive inn spesifikasjonene i FN dokumentene. De legitime kravene for det palestinske folkets rettigheter til landet var blant annet de antatte historiske faktorene som sa at Palestina hadde vært deres hjemland i ”tusen år” eller ”to tusen år”. Men hva da med to-års-klausulen? Hvorfor behøvde man en å skrive inn denne detaljen om det de arabiske flyktningene hadde bodd i disse områdene i tusen år?
At det har bodd både jøder og arabere i disse områdene i tusener av år finnes ingen grunn til å betvile. Men den overnevnte to-års-klausulen som ble tillagt arabiske flyktninger synes ved første, og kanskje andre, øyekast litt merkelig i sammenhengen....
Hvorfor var det nødvendig å gjøre en endring i denne arabiske flyktningdefinisjonen? Det er vel ingen uvanlighet at folk legger ulike betydelser i ord og uttrykk. Men, når en stor organisasjon som FN aktivt skriver inn hva som utmerker en ”arabisk flykting” framfor en ”vanlig flykting” kan det kanskje utleses som et indikasjon på at det ligger en vesentlig betingelse til grunn. Om det bare hadde vært noen få flyktninger som ganske nylig hadde kommet til de områdene som skulle bli israelske, hadde man vel ikke behøvet å skrive inn spesifikasjonene i FN dokumentene. De legitime kravene for det palestinske folkets rettigheter til landet var blant annet de antatte historiske faktorene som sa at Palestina hadde vært deres hjemland i ”tusen år” eller ”to tusen år”. Men hva da med to-års-klausulen? Hvorfor behøvde man en å skrive inn denne detaljen om det de arabiske flyktningene hadde bodd i disse områdene i tusen år?At det har bodd både jøder og arabere i disse områdene i tusener av år finnes ingen grunn til å betvile. Men den overnevnte to-års-klausulen som ble tillagt arabiske flyktninger synes ved første, og kanskje andre, øyekast litt merkelig i sammenhengen....
onsdag, februar 15, 2006
XI - The Origins of the Arab-Jewish Conflict over Palestine
Joan Peters' bok The Origins of the Arab-Jewish Conflict over Palestine ligger til grunn for noen innlegg jeg kommer til å skrive her som tar opp jødenes historie i Midtøsten. Forfatteren var fra begynnelsen journalist utsendt fra tv-kanalen CBS under Yom Kippur-krigen i 1973 for å gjøre dokumentarreppotsjer. Hun ble i området både under og etter krigen. Deretter tilbød en amerikansk forlegger henne å skrive en bok om temaet. Men i løpet av prosessen ble det klart at viktige opplysninger i forståelsen av den arabisk-israelske konflikten ble rokket ved. Da hun undersøkte FN-dokumenter fra 1948 og fremover, ble hun oppmerksom på en tilsynelatende tilfeldig endring av definisjonen på hva som betegner en arabisk "flyktning" fra Israel. I andre tilfeller var den mer eller mindre universielle beskrivelsen av "flyktning" personer som ble tvunget på flukt fra sitt "faste hjem".
Når det gjaldt de arabiske flyktningene derimot, hadde definisjonen blitt utvidet slik at alle som hadde vært i "Palestina" i minst to år før Israel ble erklært som stat i 1948, ble definert som flyktninger.
Spørsmålet som begynte å gnage og danne konturene for boken var: "Hvorfor var det nødvendig å endre den arabiske flyktningdefinisjonen?"
"Toårsklausulen" endret kategorien "arabisk flyktning" og skapte en selvmotsigelse i forhold til historiske faktorer som er selve grunnlaget for det palestinske kravet om "legitime rettigheter for det palestinske folket og det som har vært deres hjemland i uminnelige tider". Hvilken virkning ville for eksempel bevis for en betydelig arabisk innvandring til Palestina før 1948 kunne ha?
Yassir Arafat er en av flere som har hevdet at volden mot jødene i Israel først begynte med opprettelsen av staten 1948. I Palestina hadde både jøder og kristne lidd lenge under araberernes* forfølgelser, undertrykkelse og pogromer. (*For enkelhets skyld kalles den mengden av de etniske, muslimske gruppene for arabere) Det finnes rapporter tilbake til 1839 der det britiske konsulatets rapport beskriver verdien av en jødes liv til å være lik en hunds liv.
Man kan få inntrykket av at det er israelerne som er årsaken til flyktningproblemet oppstod i Midtøsten. Som jeg skal forsøke å beskrive i kommende innlegg så var det jødene som ble drevet på flukt fra araberne.
Når det gjaldt de arabiske flyktningene derimot, hadde definisjonen blitt utvidet slik at alle som hadde vært i "Palestina" i minst to år før Israel ble erklært som stat i 1948, ble definert som flyktninger.
Spørsmålet som begynte å gnage og danne konturene for boken var: "Hvorfor var det nødvendig å endre den arabiske flyktningdefinisjonen?"
"Toårsklausulen" endret kategorien "arabisk flyktning" og skapte en selvmotsigelse i forhold til historiske faktorer som er selve grunnlaget for det palestinske kravet om "legitime rettigheter for det palestinske folket og det som har vært deres hjemland i uminnelige tider". Hvilken virkning ville for eksempel bevis for en betydelig arabisk innvandring til Palestina før 1948 kunne ha?
Yassir Arafat er en av flere som har hevdet at volden mot jødene i Israel først begynte med opprettelsen av staten 1948. I Palestina hadde både jøder og kristne lidd lenge under araberernes* forfølgelser, undertrykkelse og pogromer. (*For enkelhets skyld kalles den mengden av de etniske, muslimske gruppene for arabere) Det finnes rapporter tilbake til 1839 der det britiske konsulatets rapport beskriver verdien av en jødes liv til å være lik en hunds liv.
Man kan få inntrykket av at det er israelerne som er årsaken til flyktningproblemet oppstod i Midtøsten. Som jeg skal forsøke å beskrive i kommende innlegg så var det jødene som ble drevet på flukt fra araberne.
tirsdag, februar 14, 2006
Tidligere publiserte artikler om antisemittisme (I - X)
I
Det er vel få som vil bestride at en av 1900-tallets fremste foretreder for antisemittisme er nazismen, en ideologi som var opphav til et av de største folkemordene i historien. Den nazistiske verdensanskuelsen kretset i stor utstrekning rundt demoniske fantasier om jødene som en satanisk kraft som truet den ”ariske rasens” eksistens. Den forbrytelsen som tilintetgjørelsen var mot det jødiske folket er unik i antisemittismens historie, men de stereotype bildene og mytene som formet bildet av jødene var mindre unikt. De fleste av disse tankene hadde røtter som strekte seg flere hundre år tilbake i tid i europeisk historie. Man kunne finne beslektede fordommer mot jødene i andre samtidige opinioner i Europa, men i modifiserte former.
Men de ideene som lå til grunn var ett utrykk for allerede eksisterende forestillinger om jødene. Argumenter og uttrykksett forandres med tiden og samfunnsutviklingen. At antisemittiske uttrykk forandres, ser man om man sammenlikner disse uttrykkene før og etter den andre verdenskrig. Den nazistiske antisemittismen fikk ikke gjennomslag etter den andre verdenskrig, og tabubelegningen av jødefiendtlige uttrykk ledet i stedet til at de skiftet karakter, og søkte legitimitet i andre årsaker. Den kommunistiske verden på 1950- og 60-tallet rekonstruerte antisemittismen til å være antisionisme, og staten Israel kom til å forkroppslige jødenes og jødedommens ondskap og destruktivitet. Den jødiske staten førte altså til en ”omorganisering” av antisemittismen, som anvendte seg av nye begrep for å spre samme budskap om jødene, som individer eller gruppe. Israel ble med andre ord verdens ”jøde”.
Jødehat og antijødiske holdninger er som historisk fenomen veldig gammelt. Man finner det i de babylonske og persiske storrikene, og også i Rom og det antikke Hellas. Jødehatet under førkristen tid bør betraktes som en del av et allment xenofobisk mønster, der også andre grupper utsattes for lignende fordommer og forfølgelser. I sammenheng med kristendommens gjennombrudd fikk jødehatet en særstilling. Nå ble det nemlig teologisk motivert. Antisemittisme gjennom kristen teologi fikk altså sterkere gjennombrudd en tidligere, og det blant annet gjennom den litterære tradisjonen som blir kalt Adversos Judaeos, det vil si ”mot jødene”, en tradisjon kirkefedre som Johannes Crysostomos og Augustin skrev innen. I deres skrifter kunne synagogene beskrives som plasser for demoner, og jødene beskrevs som de verste forbrytere. I Crysostomos prekener deklareres at han ”hater dem” og at ”Gud hater dem”. Jødene ble også tildelt en viktig oppgave innen det kristne samfunnet, nemlig å fungere som et levende eksempel på den ulykke som kommer over de som fornekter Kristus. Kirken kunne nemlig garantere at jødedommen skulle eksistere til ”tidens slutt”, men da som en tom religion som hadde tapt både sin status som utvalgt og indre åndelig kraft. Jødedommen skulle være et levende bevis på at Kirken nå hadde erstattet jødenes plass i historien, og et bevis på Kirkens avgjørende seier. Kirkens oppgave var blant annet å forsøke å konvertere jøder til kristendommen, men også å hindre jødedommens influens på kristne. Jødene ble sett på som en viktig del i frelsesplanen og det siste eskatologiske dramaet, der tanken var at jødene skulle samles i det Hellige landet og konvertere til kristendommen. Deretter skulle Kristi gjenkomst skje og opprette Guds rike på jorden. Men da jødene nektet og konvertere innebar det at de hindret opprettelsen av Guds rike på jorden, og holdt da de kristne som gisler på jorden. Dette betydde at jødene ble hinderet for det høyeste gode.
Under middelalderen får antisemittismen klarere sosiale og økonomiske uttrykk gjennom at jøden på forskjellige måter blir stigmatisert fra samfunnet. Det tar seg utrykk i forbud mot å drive foretninger, at de måtte ha på seg spesielle klær, at de ble plassert i gettoer, at de ble nektet å gifte seg, høye skatter og innskrenkninger på friheten, for å neven noen eksempler.
Antisemittismen fikk også mytiske innslag, og derav at løgner ble spredt i stort omfang. En vanlig myte som oppkom under middelalderen var at jødene begikk ritualmord på kristne barn under påsken, for å anvende blodet i brødet de bakte. Andre løgner var at jødene brøt seg inn i kirker og skjendet nattverdsbrødet, at de forgiftet brønnene for å drepe kristne og at jødene over hele verden hadde inngått en konspirasjon. Flere paver hadde bestemt at jøder måtte tjene de kristne fordi de ikke hadde akseptert Kristus- en holdning som ble formalisert i et dekret av Innocentius III i hans ”perpetua servitus” i 1205. Jøder ble landsforvist fra flere land i Europa. England kastet ut jødene i 1290, og Frankrike kastet ut jødene i 1394. I Sverige var jødisk innvandring forbudt fram till år 1775.
II
Reformasjonen med Luther ble også et slag mot jødene i Europa. I sine tidlige skrifter uttrykte Luther seg positivt ang jødene, men i 1545 utgav han boken Die Juden und ihre Lügen, der han uttrykker sterke antisemittiske holdninger.
1700-tallet og opplysningen var en tid der antisemittismen ble forskjøvet fra det religiøse til det kulturelle planet. Derfor ble det på samme sett som under Middelalderen da kristendommen var den dominerende ideologien, at jødene ble sett på som hinderet for det høyeste gode. Men nå var ikke jødene hinderet for Guds frelsesplan, men i stedet hinderet for opprettelsen av et rasjonelt og ordnet sekulært lykkerike. På grunn av sin religion ble jødene betraktet som et reaksjonært og fornuftsfiendtlig folk som med sine sterke tradisjoner ikke kunne være en del av framsteg og utvikling. 1800-tallet innebar forandringer for jødene i Europa. Denne forandringen uttryktes gjennom en parallell utvikling som gikk i to ulike retninger. Jødene fikk fullstendige medborgelige rettigheter i flere og flere land. På denne måten kan man si at 1800-tallet ble emansipasjonens og opprettelsens århundre. Men samtidig var dette rasekrenkelsens århundre. Det var nå den sekulariserte antisemittismen oppstod. De nye ideene om raser, og da også raseantisemittismen, trengte ikke bort den religiøse antisemittismen. Tvert imot, de eldre stereotypene kom til å inkorporeres i en rasebiologisk kontekst som i sin tur førte til en enda sterkere antisemittisme. Antisemittismen ble forsterket; nå kunne ikke jødene flykte fra sin jødiskhet ved å konvertere til kristendommen.
III
Som en parantes i min lille historiske oversikt over antisemittismen historie, vil jeg her bare kommentere litt aktuelt stoff om emnet.27. januar arrangeres over hele verden sermonier til minne om Holocaust.27. januar arrangerer Iran en konferanse med flere kjente revisjonister (personer som benekter at et organisert massemord på 6 millioner jøder har hent). At det finnes aktive antisemittiske og antisionistiske krefter i Midtøsten er vel kjent for de fleste, men at en stat nå står bak en så radikal markering er bemerkelsesverdig. Irans president har jo uttalt at man vil utslette staten Israel og alle jøder. Han påstår også at Holocaust er en myte. Ekstreme islamistiske grupper som f.eks. Hamas har jo fra tidi til annen kommet med slike offentlige uttalelser, og bare det er jo beklemmende. Men at en stat sier at den vil utslette en annen stat blir med en gang mye mer radikalt. En konsekvens av dette blir jo at antisemittiske grupperinger rundt om i verden nå får støtte fra en av verdens stater, og ikke bare fra ekstreme politiske eller religiøse grupperinger.Revisjonistene representerer en sentral del av etterkrigstidens antisemittisme. Hva revisjonistene faktisk gjør ved å fornekte den nazistiske jødeutryddelsen under den andre verdskrig er at de avdramatiserer millioner av menneskers død ved å påstå at de ble offer for krigens konsekvenser - og altså ikke offer for noen industriell utryddelse.Markèr gjerne den 27. januar - den offentlige minnedagen for Förintelsen (som Holocaust kalles i Sverige).
IV
Antisemittismen er forenlig med alle politiske ideologier. Det har funnets konservative-, liberale-, sosialistiske-, kommunistiske- og anarkistiske antisemitter. De som oftest har tatt jødene i forsvar har vært sosialister og liberaler av ulikt slag, og antisemittismen har oftest kommet fra det politiske høyre. Men, det finnes også en sterk antisemittisk tradisjon innen venstregrupper, noe som ofte fornektes. En av 1800 tallets fremste filosofer, Karl Marx, er vel kanskje den person som har utøvet størst innflytelse på menneskeheten de siste århundrene. Hans innflytelse har nok også hatt rådende betydning når det gjelder hans syn på jødene. Marx viktigste tekst som tar for seg jødene og jødedommen er essayet Zur Judenfrage fra 1844. Dett er en tekst som frembringer et radikalt antisemittisk budskap. Det kapitalistiske samfunnet er i følge Marx et jødisk samfunn. Menneskehetens frigjøring fra pengeøkonomiens forslaving krever med andre ord jødene og jødedommens forsvinnende. Han er dokk ikke alene. De tidlige utopiske sosialistene som for eksempel Proudhon, Tossenel og Fourier uttrykte antisemittiske holdninger. De sammenlignet jødene med kapitalen og alt annet negativt i det moderne samfunnet. Den russiske anarkisten Michail Bakunin uttrykte også lignende holdninger. Antisemittismen var nærmest som en understrøm i alle de politiske ideologiene.
Det var i dette klimaet som sionismen vokste seg sterk i Europa på slutten av 1800-tallet. Sionismen var en nasjonalistisk bevegelse som hadde til hensikt å arbeide for politisk selvbestemmelse for det jødiske folket. Bachner skriver at sionistrørelsen ble formet av nettopp de spesifikke forholdene som preget jødenes eksistens, men også de ideologiske kreftene som på samme tid gjorde seg gjeldende på kontinentene. Majoriteten av de europeiske jødene bodde i land som var under kontroll av det tsarrusiske imperiet, et område som emansipasjonen ennå ikke hadde nådd. Undertrykkelse og fattigdom var det som preget situasjonen for de fleste jøder i tsarimperiet, og under 1880-tallet utsattes jøder i jødiske bosettingsområder for kraftige pogromer. Disse områdene som lå utenfor det egentlige Russland, og var avsett for jøder, blir kalt ”Pale of Settlement”. Pogromene førte til en stor jødisk emigrasjon spesielt til USA og Vest-Europa. Men i vesteuropeiske land som Tyskland og Frankrike ledet emansipasjonen, som blant annet innebar likebehandling og medborgerlige rettigheter for jødene, til antisemittiske reaksjoner som fikk næring av den fremvoksende nasjonalismen. Dette viser tendensene i hvordan antisemittiske klimaet var i Europa på slutten av 1800-tallet, og sionismen var derfor også til stor del en reaksjon på dette. Selv om den fremvoksende nasjonalismen kunne skape grobunn for antisemittisme, så var allikevel nasjonalismen, i tillegg til sosialismen og liberalt demokrati, en av de viktige politiske grunnideene som lå til grunn for den sionismen vi ser vokse fram på 1800-tallet.
V
Antisemittisme er en ond kraft som stadig vokser seg sterkere i vårt ellers demokratiske og velpolerte samfunn. Antall anmeldelser av antisemittiske handlinger i Sverige öket med 44% under 2004 sammenlignet med tidligere år! Dessverre så er det ingenting som tyder på at det er et tall som minsker. Noen må väre en motkraft. En motkraft mot den antisionisme som til stadighet overgår seg selv hva gjelder å spr lögner og forakt mot Israel. En motkraft mot den historielöshet som dessverre kan finnes blandt skoleungdom i Sverige (og helt sikkert også i Norge) som uttrykkes gjennom å sette spörsmålstegn ved om Holocaust faktisk er en historisk realitet. En motkraft mot de historikere og revisjonister som påstår at Holocaust er myte og at 6 millioner jöders död er et sterkt overderevet antall. En motkraft mot den fundamentalistiske Islam som uttrykker et åpent, dödlig forakt mot staten Israel og mot den jödiske befolkningen.
VI
Jøder begynte, likt mange andre folk, å definere seg i nasjonale termer. Fra flere århundrer tidligere hadde de østeuropeiske jødene hatt en sterk etnisk-religiøs identitet. Med et slikt utgangspunkt var det derfor lettere å integrere en nasjonal identitet. Langt før det moderne nasjonsbegrepet var en del av det europeiske vokabularet, hadde jødene ervervet mange av de egenskapene som er kriterier for hva man skal kalle en nasjon. Her kan fremheves egenskaper som følelse av et fellesskap og et opplevd behov av kollektive uttrykk for denne.
Sionistbevegelsen hadde fram til Balfourdeklarasjonen 1917 hatt en begrenset størrelse i Europa. Men etter første verdenskrig vokste antisemittismen i Europa, og etter tsarveldets fall utsattes jødene der for sterk forfølgelse, og bare i Ukraina ble ca 75 000 jøder drept mellom 1917 og 1920. Forfølgelse og pogromer av denne art førte til at sionistbevegelsen vokste i styrke. På begynnelsen av 1930-tallet var det nærmere 200 000 jøder som bodde området som i dag tilsvarer Israel og Palestina.
Under 1800-tallet ble europeisk antisemittisme importert til den arabiske kulturen, og under den nazisistiske perioden (1933-1945) styrktes den europeiske antisemittismens innflytelse på den arabiske sivilisasjonen. Ettersom den militante antisemittismen vokste seg alt sterkere på 30-tallet, flyttet det under årene fram til andre verdenskrigs utbrudd, hundretusentalls jøder til Palestina.
Palestina var altså, og hadde aldri vært et navn på en nasjon. Fra 1453 til 1918 hadde området vært under kontroll av det Ottomanske riket. Under den første verdenskrig brøt det ut revolter i de arabiske provinsene, noe som ledet til at et allerede svekket Ottomansk rike falt. Palestina ble på dette tidspunkt et Britisk mandatområde.
14 mai 1948 utroptes staten Israel, og dagen etter ble landet angrepet av fem arabiske land som hadde til hensikt å oppheve den jødiske statsdannelsen, en plan som misslyktes.
VII
Etterkrigstiden oppviser en generell positiv holdning mot Israel, spesielt fram til seksdagers krigen i 1967. Denne positiviteten har blant annet årsak i den skyldproblematikken som fulgte Tilintetgjørelsen, og som rådde i Vest-Europa. 1967 blir sett på som et brytningspunkt i den vesteuropeiske antisemittismen. Krigens konsekvenser skapte spørsmålstegn hos visse opiniopner, og Israel ble av mange betegnet som en okkupasjonsmakt som utøvet vold mot palestinerne. Skyldproblematikkens konsekvens i dette var at de opinioner som på grunn av samvittighetsoverbevisning hadde støttet Israel og jødene etter den andre verdenskrig, nå kunne bli kvitt følelsen av skyld ved å stemple Israel som bøddel og palestinerne som offer. Disse forandringene skjedde i tillegg til at det politiske landskapet i vestverden gjennomgikk store forandringer. Bildet forandres hele tiden, men i store drag er dette utgangspunktet for dagens situasjon.
VIII
I 1879 kom Wilhelm Marrs bok ut, Der Sieg des Judenhums über das Germanthum vom nicht confessionellen Standpunkt aus betrachtet. Her blir ordet antisemittisme for første gang tatt i bruk. I boken oppviser Marr en negativ holdning mot jøder, og skriver blant annet om den semittiske ånden som har innflytelse på den tyske pressen. Boken ble oversatt til svensk i 1881 under tittelen Judarnas seger öfver germanerne betraktad från social politisk ståndpunkt. Ved å mynte denne termen, forsøkte Marr dels å kle sitt antijødiske verdensbilde i en moderne vitenskapelig språkdrakt, dels å distansere seg fra det jødehatet som hadde tradisjon inne kirken.
Begrepet antisemittisme er i seg selv et motsigelsesfullt begrep. Om man ser på ordets oppbygging som er ”anti” og ”semittisme”, så finnes det ikke noen semittisme til hvilken man kan, skal eller bør forholde seg anti. Som ideologisk begrepskonstruksjon betyr antisemittisme ingenting! ”Semittisme” kan ikke henføres til en rase eller et særskilt folkeslag, men til en språkgruppe, som er den semittiske. Det gjøres forsøk, dels fra svenske debattører men fremst fra muslimer og kristen arabere, som hevder at antisemittisme retter seg mot arabere og muslimer generelt. Seneste forrige uke hørt jeg en debattant* i svensk radio som argumenterte på denne feilaktige måten. Slik er det jo ikke. Når begrepet ble lansert handlet det om jødefiendtlighet, og ingenting annet. Det fines andre betegnelser som man bør anvende når det gjelder fiendtlighet og stereotype oppfatninger mot arabere og muslimer, for eksempel islamofobi og orientalisme.
* Debattanten var fotograf Elisabeth Ohlson som stod bak den mye omdiskuterte Ecce Homo-utstillingen som var til allment skue i blant annet Uppsala Domkirke for noen år siden, der Jesus ble framstilt som homofil.
IX
Å gi en fullstendig definisjon av hva som er antisemittisme er meget vanskelig, om ikke umulig, da begrepet er et sammensatt og komplisert fenomen. Umulig tror jeg også det er fordi det krever en felles nevner og en felles definisjon av utallige uttrykk for antijødiske holdninger, negative attityder og myteomspunnede forestillinger. Dette er vel årsaken til at det finnes et antall ulike definisjonssett av begrepet antisemittisme. Det finnes blant annet historie-materialistisk inspirert forskning. Denne tolker antisemittismen som et resultat av kapitalismens framvekst og utvikling. Men denne forskningen har vanskeligheter med å forklare den nazistiske antisemittismen, den mange hundreårige førkapitalistiske jødefiendtligheten eller også antisemittismens eksistens i sosialistiske samfunn. Forskning på antisemittisme er også gjort ut ifra psykologiske teorier, der man har kommet fram til viktig kunnskap på det individuelle og det kollektive plan, det gjelder blant annet stereotypiseringens mekanismer. Andre teorier har forsøkt å forklare antisemittiske holdninger som et utrykk for fremmedfrykt, en redsel for det som er avvikende. Det er teorier som nok er lette å tilegne rasismebegrepet i generelle termer, men gjeldende antisemittisme så forklarer ikke slike teorier hvorfor jødene historiske sett har vært mer utsatt for stigmatisering enn andre minoritetsgrupper. Uten å gå dypere inn i de ulike teoriene, så viser det allikevel tydelig at antisemittisme kan problematiseres og analyseres ut ifra veldig forskjellige utgangspunkt; politisk som sosialt.
X
Etter at staten Israels ble opprettet 1948 har hundretusentalls jøder flyttet til landet. I 1948 bodde det mer enn 850 000jøder i den arabiske verden. I dag har de fleste av disse flyttet/flyktet til Israel.
Det eksisterer myter om at jøder levde i harmoni med arabere før staten Israel ble opprettet, men som jeg skal forsøke å belyse i mine kommende innlegg så stemmer ikke dette. Jødenes eksistens i muslimsk-arabiske land var ofte preget av undertrykkelse, tvang og stadige utbrudd av antijødisk vold. I følge den historikeren Bernard Lewis, levde jøder og arabere i harmoni i tiden før profeten Muhammed og islams inntog på 600-tallet. Omar( kalifen som etterfulgte Muhammed) skrev i ”Omardokumentet” de tolv lovene en dhimmi (ikke-muslim) fikk leve under. Dokumentet bestemte altså betingelsene jødene (de ikke-troende) fikk leve under islam. Straffen for å bryte mot lovene var dødsstraff.
I ”Omardokumentet” stod det blant annet nedskrevet at jøder ikke fikk røre ved Koranen; at de var tvungne til å gå kledd i spesielle klær; at de måtte ha på seg en gul tøylapp eller annet kjennemerke (kristne måtte bære blå tøylapp); at de ikke fikk utøve religionen offentlig; at de måtte begrave sine døde uten at muslimene, de ”troende”, skulle høre dem sørge.
I tillegg til at de var tvungne til å følge dhimmi lovene måtte de betale spesielle skatter, der begrunnelsen er hentet direkte fra Koranen (Suraen 9. vers 29, sv oversettelse):
Striden mot dem, som ej tro på Gud och den yttersta dagen, ej helighålla vad Gud och hans apostel förklarat heligt och ej bekänna sanningens religion, dem, som fått skriften, nämligen, tills de villigt giva skatt och ödmjuka sig.
Restriksjoner under muslimsk lov innebar alltid ekstra skatt, og denne skatten ble opprettholdt i en eller annen form fram til 1909 i Egypt, Irak, Syria, Libanon og Tyrkia. I Iran fram til 1925.
Det er vel få som vil bestride at en av 1900-tallets fremste foretreder for antisemittisme er nazismen, en ideologi som var opphav til et av de største folkemordene i historien. Den nazistiske verdensanskuelsen kretset i stor utstrekning rundt demoniske fantasier om jødene som en satanisk kraft som truet den ”ariske rasens” eksistens. Den forbrytelsen som tilintetgjørelsen var mot det jødiske folket er unik i antisemittismens historie, men de stereotype bildene og mytene som formet bildet av jødene var mindre unikt. De fleste av disse tankene hadde røtter som strekte seg flere hundre år tilbake i tid i europeisk historie. Man kunne finne beslektede fordommer mot jødene i andre samtidige opinioner i Europa, men i modifiserte former.
Men de ideene som lå til grunn var ett utrykk for allerede eksisterende forestillinger om jødene. Argumenter og uttrykksett forandres med tiden og samfunnsutviklingen. At antisemittiske uttrykk forandres, ser man om man sammenlikner disse uttrykkene før og etter den andre verdenskrig. Den nazistiske antisemittismen fikk ikke gjennomslag etter den andre verdenskrig, og tabubelegningen av jødefiendtlige uttrykk ledet i stedet til at de skiftet karakter, og søkte legitimitet i andre årsaker. Den kommunistiske verden på 1950- og 60-tallet rekonstruerte antisemittismen til å være antisionisme, og staten Israel kom til å forkroppslige jødenes og jødedommens ondskap og destruktivitet. Den jødiske staten førte altså til en ”omorganisering” av antisemittismen, som anvendte seg av nye begrep for å spre samme budskap om jødene, som individer eller gruppe. Israel ble med andre ord verdens ”jøde”.
Jødehat og antijødiske holdninger er som historisk fenomen veldig gammelt. Man finner det i de babylonske og persiske storrikene, og også i Rom og det antikke Hellas. Jødehatet under førkristen tid bør betraktes som en del av et allment xenofobisk mønster, der også andre grupper utsattes for lignende fordommer og forfølgelser. I sammenheng med kristendommens gjennombrudd fikk jødehatet en særstilling. Nå ble det nemlig teologisk motivert. Antisemittisme gjennom kristen teologi fikk altså sterkere gjennombrudd en tidligere, og det blant annet gjennom den litterære tradisjonen som blir kalt Adversos Judaeos, det vil si ”mot jødene”, en tradisjon kirkefedre som Johannes Crysostomos og Augustin skrev innen. I deres skrifter kunne synagogene beskrives som plasser for demoner, og jødene beskrevs som de verste forbrytere. I Crysostomos prekener deklareres at han ”hater dem” og at ”Gud hater dem”. Jødene ble også tildelt en viktig oppgave innen det kristne samfunnet, nemlig å fungere som et levende eksempel på den ulykke som kommer over de som fornekter Kristus. Kirken kunne nemlig garantere at jødedommen skulle eksistere til ”tidens slutt”, men da som en tom religion som hadde tapt både sin status som utvalgt og indre åndelig kraft. Jødedommen skulle være et levende bevis på at Kirken nå hadde erstattet jødenes plass i historien, og et bevis på Kirkens avgjørende seier. Kirkens oppgave var blant annet å forsøke å konvertere jøder til kristendommen, men også å hindre jødedommens influens på kristne. Jødene ble sett på som en viktig del i frelsesplanen og det siste eskatologiske dramaet, der tanken var at jødene skulle samles i det Hellige landet og konvertere til kristendommen. Deretter skulle Kristi gjenkomst skje og opprette Guds rike på jorden. Men da jødene nektet og konvertere innebar det at de hindret opprettelsen av Guds rike på jorden, og holdt da de kristne som gisler på jorden. Dette betydde at jødene ble hinderet for det høyeste gode.
Under middelalderen får antisemittismen klarere sosiale og økonomiske uttrykk gjennom at jøden på forskjellige måter blir stigmatisert fra samfunnet. Det tar seg utrykk i forbud mot å drive foretninger, at de måtte ha på seg spesielle klær, at de ble plassert i gettoer, at de ble nektet å gifte seg, høye skatter og innskrenkninger på friheten, for å neven noen eksempler.
Antisemittismen fikk også mytiske innslag, og derav at løgner ble spredt i stort omfang. En vanlig myte som oppkom under middelalderen var at jødene begikk ritualmord på kristne barn under påsken, for å anvende blodet i brødet de bakte. Andre løgner var at jødene brøt seg inn i kirker og skjendet nattverdsbrødet, at de forgiftet brønnene for å drepe kristne og at jødene over hele verden hadde inngått en konspirasjon. Flere paver hadde bestemt at jøder måtte tjene de kristne fordi de ikke hadde akseptert Kristus- en holdning som ble formalisert i et dekret av Innocentius III i hans ”perpetua servitus” i 1205. Jøder ble landsforvist fra flere land i Europa. England kastet ut jødene i 1290, og Frankrike kastet ut jødene i 1394. I Sverige var jødisk innvandring forbudt fram till år 1775.
II
Reformasjonen med Luther ble også et slag mot jødene i Europa. I sine tidlige skrifter uttrykte Luther seg positivt ang jødene, men i 1545 utgav han boken Die Juden und ihre Lügen, der han uttrykker sterke antisemittiske holdninger.
1700-tallet og opplysningen var en tid der antisemittismen ble forskjøvet fra det religiøse til det kulturelle planet. Derfor ble det på samme sett som under Middelalderen da kristendommen var den dominerende ideologien, at jødene ble sett på som hinderet for det høyeste gode. Men nå var ikke jødene hinderet for Guds frelsesplan, men i stedet hinderet for opprettelsen av et rasjonelt og ordnet sekulært lykkerike. På grunn av sin religion ble jødene betraktet som et reaksjonært og fornuftsfiendtlig folk som med sine sterke tradisjoner ikke kunne være en del av framsteg og utvikling. 1800-tallet innebar forandringer for jødene i Europa. Denne forandringen uttryktes gjennom en parallell utvikling som gikk i to ulike retninger. Jødene fikk fullstendige medborgelige rettigheter i flere og flere land. På denne måten kan man si at 1800-tallet ble emansipasjonens og opprettelsens århundre. Men samtidig var dette rasekrenkelsens århundre. Det var nå den sekulariserte antisemittismen oppstod. De nye ideene om raser, og da også raseantisemittismen, trengte ikke bort den religiøse antisemittismen. Tvert imot, de eldre stereotypene kom til å inkorporeres i en rasebiologisk kontekst som i sin tur førte til en enda sterkere antisemittisme. Antisemittismen ble forsterket; nå kunne ikke jødene flykte fra sin jødiskhet ved å konvertere til kristendommen.
III
Som en parantes i min lille historiske oversikt over antisemittismen historie, vil jeg her bare kommentere litt aktuelt stoff om emnet.27. januar arrangeres over hele verden sermonier til minne om Holocaust.27. januar arrangerer Iran en konferanse med flere kjente revisjonister (personer som benekter at et organisert massemord på 6 millioner jøder har hent). At det finnes aktive antisemittiske og antisionistiske krefter i Midtøsten er vel kjent for de fleste, men at en stat nå står bak en så radikal markering er bemerkelsesverdig. Irans president har jo uttalt at man vil utslette staten Israel og alle jøder. Han påstår også at Holocaust er en myte. Ekstreme islamistiske grupper som f.eks. Hamas har jo fra tidi til annen kommet med slike offentlige uttalelser, og bare det er jo beklemmende. Men at en stat sier at den vil utslette en annen stat blir med en gang mye mer radikalt. En konsekvens av dette blir jo at antisemittiske grupperinger rundt om i verden nå får støtte fra en av verdens stater, og ikke bare fra ekstreme politiske eller religiøse grupperinger.Revisjonistene representerer en sentral del av etterkrigstidens antisemittisme. Hva revisjonistene faktisk gjør ved å fornekte den nazistiske jødeutryddelsen under den andre verdskrig er at de avdramatiserer millioner av menneskers død ved å påstå at de ble offer for krigens konsekvenser - og altså ikke offer for noen industriell utryddelse.Markèr gjerne den 27. januar - den offentlige minnedagen for Förintelsen (som Holocaust kalles i Sverige).
IV
Antisemittismen er forenlig med alle politiske ideologier. Det har funnets konservative-, liberale-, sosialistiske-, kommunistiske- og anarkistiske antisemitter. De som oftest har tatt jødene i forsvar har vært sosialister og liberaler av ulikt slag, og antisemittismen har oftest kommet fra det politiske høyre. Men, det finnes også en sterk antisemittisk tradisjon innen venstregrupper, noe som ofte fornektes. En av 1800 tallets fremste filosofer, Karl Marx, er vel kanskje den person som har utøvet størst innflytelse på menneskeheten de siste århundrene. Hans innflytelse har nok også hatt rådende betydning når det gjelder hans syn på jødene. Marx viktigste tekst som tar for seg jødene og jødedommen er essayet Zur Judenfrage fra 1844. Dett er en tekst som frembringer et radikalt antisemittisk budskap. Det kapitalistiske samfunnet er i følge Marx et jødisk samfunn. Menneskehetens frigjøring fra pengeøkonomiens forslaving krever med andre ord jødene og jødedommens forsvinnende. Han er dokk ikke alene. De tidlige utopiske sosialistene som for eksempel Proudhon, Tossenel og Fourier uttrykte antisemittiske holdninger. De sammenlignet jødene med kapitalen og alt annet negativt i det moderne samfunnet. Den russiske anarkisten Michail Bakunin uttrykte også lignende holdninger. Antisemittismen var nærmest som en understrøm i alle de politiske ideologiene.
Det var i dette klimaet som sionismen vokste seg sterk i Europa på slutten av 1800-tallet. Sionismen var en nasjonalistisk bevegelse som hadde til hensikt å arbeide for politisk selvbestemmelse for det jødiske folket. Bachner skriver at sionistrørelsen ble formet av nettopp de spesifikke forholdene som preget jødenes eksistens, men også de ideologiske kreftene som på samme tid gjorde seg gjeldende på kontinentene. Majoriteten av de europeiske jødene bodde i land som var under kontroll av det tsarrusiske imperiet, et område som emansipasjonen ennå ikke hadde nådd. Undertrykkelse og fattigdom var det som preget situasjonen for de fleste jøder i tsarimperiet, og under 1880-tallet utsattes jøder i jødiske bosettingsområder for kraftige pogromer. Disse områdene som lå utenfor det egentlige Russland, og var avsett for jøder, blir kalt ”Pale of Settlement”. Pogromene førte til en stor jødisk emigrasjon spesielt til USA og Vest-Europa. Men i vesteuropeiske land som Tyskland og Frankrike ledet emansipasjonen, som blant annet innebar likebehandling og medborgerlige rettigheter for jødene, til antisemittiske reaksjoner som fikk næring av den fremvoksende nasjonalismen. Dette viser tendensene i hvordan antisemittiske klimaet var i Europa på slutten av 1800-tallet, og sionismen var derfor også til stor del en reaksjon på dette. Selv om den fremvoksende nasjonalismen kunne skape grobunn for antisemittisme, så var allikevel nasjonalismen, i tillegg til sosialismen og liberalt demokrati, en av de viktige politiske grunnideene som lå til grunn for den sionismen vi ser vokse fram på 1800-tallet.
V
Antisemittisme er en ond kraft som stadig vokser seg sterkere i vårt ellers demokratiske og velpolerte samfunn. Antall anmeldelser av antisemittiske handlinger i Sverige öket med 44% under 2004 sammenlignet med tidligere år! Dessverre så er det ingenting som tyder på at det er et tall som minsker. Noen må väre en motkraft. En motkraft mot den antisionisme som til stadighet overgår seg selv hva gjelder å spr lögner og forakt mot Israel. En motkraft mot den historielöshet som dessverre kan finnes blandt skoleungdom i Sverige (og helt sikkert også i Norge) som uttrykkes gjennom å sette spörsmålstegn ved om Holocaust faktisk er en historisk realitet. En motkraft mot de historikere og revisjonister som påstår at Holocaust er myte og at 6 millioner jöders död er et sterkt overderevet antall. En motkraft mot den fundamentalistiske Islam som uttrykker et åpent, dödlig forakt mot staten Israel og mot den jödiske befolkningen.
VI
Jøder begynte, likt mange andre folk, å definere seg i nasjonale termer. Fra flere århundrer tidligere hadde de østeuropeiske jødene hatt en sterk etnisk-religiøs identitet. Med et slikt utgangspunkt var det derfor lettere å integrere en nasjonal identitet. Langt før det moderne nasjonsbegrepet var en del av det europeiske vokabularet, hadde jødene ervervet mange av de egenskapene som er kriterier for hva man skal kalle en nasjon. Her kan fremheves egenskaper som følelse av et fellesskap og et opplevd behov av kollektive uttrykk for denne.
Sionistbevegelsen hadde fram til Balfourdeklarasjonen 1917 hatt en begrenset størrelse i Europa. Men etter første verdenskrig vokste antisemittismen i Europa, og etter tsarveldets fall utsattes jødene der for sterk forfølgelse, og bare i Ukraina ble ca 75 000 jøder drept mellom 1917 og 1920. Forfølgelse og pogromer av denne art førte til at sionistbevegelsen vokste i styrke. På begynnelsen av 1930-tallet var det nærmere 200 000 jøder som bodde området som i dag tilsvarer Israel og Palestina.
Under 1800-tallet ble europeisk antisemittisme importert til den arabiske kulturen, og under den nazisistiske perioden (1933-1945) styrktes den europeiske antisemittismens innflytelse på den arabiske sivilisasjonen. Ettersom den militante antisemittismen vokste seg alt sterkere på 30-tallet, flyttet det under årene fram til andre verdenskrigs utbrudd, hundretusentalls jøder til Palestina.
Palestina var altså, og hadde aldri vært et navn på en nasjon. Fra 1453 til 1918 hadde området vært under kontroll av det Ottomanske riket. Under den første verdenskrig brøt det ut revolter i de arabiske provinsene, noe som ledet til at et allerede svekket Ottomansk rike falt. Palestina ble på dette tidspunkt et Britisk mandatområde.
14 mai 1948 utroptes staten Israel, og dagen etter ble landet angrepet av fem arabiske land som hadde til hensikt å oppheve den jødiske statsdannelsen, en plan som misslyktes.
VII
Etterkrigstiden oppviser en generell positiv holdning mot Israel, spesielt fram til seksdagers krigen i 1967. Denne positiviteten har blant annet årsak i den skyldproblematikken som fulgte Tilintetgjørelsen, og som rådde i Vest-Europa. 1967 blir sett på som et brytningspunkt i den vesteuropeiske antisemittismen. Krigens konsekvenser skapte spørsmålstegn hos visse opiniopner, og Israel ble av mange betegnet som en okkupasjonsmakt som utøvet vold mot palestinerne. Skyldproblematikkens konsekvens i dette var at de opinioner som på grunn av samvittighetsoverbevisning hadde støttet Israel og jødene etter den andre verdenskrig, nå kunne bli kvitt følelsen av skyld ved å stemple Israel som bøddel og palestinerne som offer. Disse forandringene skjedde i tillegg til at det politiske landskapet i vestverden gjennomgikk store forandringer. Bildet forandres hele tiden, men i store drag er dette utgangspunktet for dagens situasjon.
VIII
I 1879 kom Wilhelm Marrs bok ut, Der Sieg des Judenhums über das Germanthum vom nicht confessionellen Standpunkt aus betrachtet. Her blir ordet antisemittisme for første gang tatt i bruk. I boken oppviser Marr en negativ holdning mot jøder, og skriver blant annet om den semittiske ånden som har innflytelse på den tyske pressen. Boken ble oversatt til svensk i 1881 under tittelen Judarnas seger öfver germanerne betraktad från social politisk ståndpunkt. Ved å mynte denne termen, forsøkte Marr dels å kle sitt antijødiske verdensbilde i en moderne vitenskapelig språkdrakt, dels å distansere seg fra det jødehatet som hadde tradisjon inne kirken.
Begrepet antisemittisme er i seg selv et motsigelsesfullt begrep. Om man ser på ordets oppbygging som er ”anti” og ”semittisme”, så finnes det ikke noen semittisme til hvilken man kan, skal eller bør forholde seg anti. Som ideologisk begrepskonstruksjon betyr antisemittisme ingenting! ”Semittisme” kan ikke henføres til en rase eller et særskilt folkeslag, men til en språkgruppe, som er den semittiske. Det gjøres forsøk, dels fra svenske debattører men fremst fra muslimer og kristen arabere, som hevder at antisemittisme retter seg mot arabere og muslimer generelt. Seneste forrige uke hørt jeg en debattant* i svensk radio som argumenterte på denne feilaktige måten. Slik er det jo ikke. Når begrepet ble lansert handlet det om jødefiendtlighet, og ingenting annet. Det fines andre betegnelser som man bør anvende når det gjelder fiendtlighet og stereotype oppfatninger mot arabere og muslimer, for eksempel islamofobi og orientalisme.
* Debattanten var fotograf Elisabeth Ohlson som stod bak den mye omdiskuterte Ecce Homo-utstillingen som var til allment skue i blant annet Uppsala Domkirke for noen år siden, der Jesus ble framstilt som homofil.
IX
Å gi en fullstendig definisjon av hva som er antisemittisme er meget vanskelig, om ikke umulig, da begrepet er et sammensatt og komplisert fenomen. Umulig tror jeg også det er fordi det krever en felles nevner og en felles definisjon av utallige uttrykk for antijødiske holdninger, negative attityder og myteomspunnede forestillinger. Dette er vel årsaken til at det finnes et antall ulike definisjonssett av begrepet antisemittisme. Det finnes blant annet historie-materialistisk inspirert forskning. Denne tolker antisemittismen som et resultat av kapitalismens framvekst og utvikling. Men denne forskningen har vanskeligheter med å forklare den nazistiske antisemittismen, den mange hundreårige førkapitalistiske jødefiendtligheten eller også antisemittismens eksistens i sosialistiske samfunn. Forskning på antisemittisme er også gjort ut ifra psykologiske teorier, der man har kommet fram til viktig kunnskap på det individuelle og det kollektive plan, det gjelder blant annet stereotypiseringens mekanismer. Andre teorier har forsøkt å forklare antisemittiske holdninger som et utrykk for fremmedfrykt, en redsel for det som er avvikende. Det er teorier som nok er lette å tilegne rasismebegrepet i generelle termer, men gjeldende antisemittisme så forklarer ikke slike teorier hvorfor jødene historiske sett har vært mer utsatt for stigmatisering enn andre minoritetsgrupper. Uten å gå dypere inn i de ulike teoriene, så viser det allikevel tydelig at antisemittisme kan problematiseres og analyseres ut ifra veldig forskjellige utgangspunkt; politisk som sosialt.
X
Etter at staten Israels ble opprettet 1948 har hundretusentalls jøder flyttet til landet. I 1948 bodde det mer enn 850 000jøder i den arabiske verden. I dag har de fleste av disse flyttet/flyktet til Israel.
Det eksisterer myter om at jøder levde i harmoni med arabere før staten Israel ble opprettet, men som jeg skal forsøke å belyse i mine kommende innlegg så stemmer ikke dette. Jødenes eksistens i muslimsk-arabiske land var ofte preget av undertrykkelse, tvang og stadige utbrudd av antijødisk vold. I følge den historikeren Bernard Lewis, levde jøder og arabere i harmoni i tiden før profeten Muhammed og islams inntog på 600-tallet. Omar( kalifen som etterfulgte Muhammed) skrev i ”Omardokumentet” de tolv lovene en dhimmi (ikke-muslim) fikk leve under. Dokumentet bestemte altså betingelsene jødene (de ikke-troende) fikk leve under islam. Straffen for å bryte mot lovene var dødsstraff.
I ”Omardokumentet” stod det blant annet nedskrevet at jøder ikke fikk røre ved Koranen; at de var tvungne til å gå kledd i spesielle klær; at de måtte ha på seg en gul tøylapp eller annet kjennemerke (kristne måtte bære blå tøylapp); at de ikke fikk utøve religionen offentlig; at de måtte begrave sine døde uten at muslimene, de ”troende”, skulle høre dem sørge.
I tillegg til at de var tvungne til å følge dhimmi lovene måtte de betale spesielle skatter, der begrunnelsen er hentet direkte fra Koranen (Suraen 9. vers 29, sv oversettelse):
Striden mot dem, som ej tro på Gud och den yttersta dagen, ej helighålla vad Gud och hans apostel förklarat heligt och ej bekänna sanningens religion, dem, som fått skriften, nämligen, tills de villigt giva skatt och ödmjuka sig.
Restriksjoner under muslimsk lov innebar alltid ekstra skatt, og denne skatten ble opprettholdt i en eller annen form fram til 1909 i Egypt, Irak, Syria, Libanon og Tyrkia. I Iran fram til 1925.
Samfunn, historie og politikk
Min personlige blogg (www.pianoharald.blogspot.com) har de siste månedene blitt en historieblogg, eller samfunns/politikkblogg. Jeg kommer til å konsentrere slikt snikksnakk på denne bloggen, og la uinteressante innlegg skrives på min personlige blogg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
