XV - 1967

1967 er et merkeår. I den offentlige samtalen finner man etter den andre verdenskrig og før 1967 få eller ingen spor av antijødiske innslag. Etter 1967 finner vi atter igjen antisemittisk retorikk i offentlig politikk og debatt. Men, jeg må understryke at dette ikke er generelle trekk ved debatten, men heller marginelle opinioner som setter avtrykk i debatten.
1967 er også et år der attitydene blant demokratiske opinioner forandres. Israel får fortsatt demokratienes støtte i Midtøstenkonflikten, men støtten er ikke lenger uten reservasjoner. Nå kritiseres og debatteres staten Israel og dens politikk.
Hvike årsaker lå til grunn for disse holdningsforandringer? En sentral årsak er jo selvfølgelig seksdagerskrigen og dens konsekvenser. Araberlandene hadde lenge truet med å utslette Israel, noe som førte til at Israel fikk sterk støtte fra vest. Israels raske og knusende seier over araberstatene fikk også god mottagelse. Men, bildet av konflikten ble nå etterhvert snudd på hodet. Israel var ikke lenger den svake parten i konflikten, men derimot den sterke. Samtidig ble søkelyset rettet mot palestinerne og de økende flyktningstrømmene. I tillegg ble nå Israel definert som en okkupasjonsmakt.
Holdningsforandringene henger også sammen med den generelle politiske dreiningen vi ser i vest mot slutten av 1960-tallet anført av protesterende studenter og ungdom. Opprøret var blant annet rettet mot verdens fattigdom, kolonialismen, imperialismen og USAs krig i Vietnam. Denne protestbevegelsen kom til å prege den politiske dagsorden i vest, men fikk sitt mest ekstreme uttrykk i den revolusjonære marxistiske bevegelsen som nå vokste seg sterkere. Den marxistiske kritikken var rettet mot USA og Vest-Europeiske land som kunne forknippes med imperialismen. Men, hva gjelder kritikken av Israel så følger kritikken ikke samme linje som den kritikk som rettes mot andre stater som av marxistene defineres som imperialistiske. Istedet utvikles en holdning som vil frakjenne Israels legitimitet som stat; antisionismen.